Jetlagged

Hvor lang tid tar det egentlig å bli kvitt jetlag? I dag sov jeg helt til klokken 6, og regner med at det betyr at jeg på tirsdag ikke kommer meg opp. For på tirsdag er jeg hjemme i Norge, og skal på jobb. Sånn sett er det veldig greit at jeg har søvnproblemer, og våkner rundt klokken 4 hver morgen til vanlig. Men når man våkner klokken 2, er det ikke så veldig mye å ta seg til. Heldigvis har jeg kunnet plage kollegaer med mer eller mindre jobbrelatert mail og sms. Dette får være de samme kollegaene som får i oppgave å holde meg våken når jeg er på jobb på tirsdag!

New York har vært herlig! Kanskje litt stressende, men for en som fungerer best under press, og som bare kløner når ting er rolig, er det perfekt. Distrikt Hotel anbefales virkelig! Sentralt, relativt store rom (i hvert fall når man har denne typen rom), rent, hyggelige folk (jeg bondet selvsagt med bellman’en ved navn Sheldon), og de ga meg kake på bursdagen min!

Utsikt fra rommet i 31. etasje:

20130914-080444.jpg
Nå kommer snart bilen som skal kjøre oss til flyplassen, og godt er det, for nå er det på tide å slutte å bruke penger!

Reklamer

Mål nådd!

I dag, 178 dager etter at jeg brakk benet, nådde jeg målet jeg satte meg for noen måneder siden: jogge i Central Park. Veldig fornøyd med det, i hvert fall i hodet, ikke i foten. Aner ikke hvor langt jeg har gått i dag, men det har blitt noen mil…delvis fordi jeg som kjent ikke har retningssans. «Fordelen» med jetlag er at man våkner tidlig, og kan komme seg opp og ut.

Jeg våknet mens det ennå var mørkt (kanskje ikke så rart, siden klokken var 2 om natten), men gikk ikke ut før litt før 7. Gikk fra 40th Street, opp til Central Park, inn i Central Park, og ut ved 80th Street…en smule feil. Fordelen med min mangel på retningssans er også at jeg er født uten avstandspersepsjon. For meg er det bare langt. Men da kan jeg krysse «Jogge i Central Park» av bucket listen min.

20130909-205829.jpg Trappeløping…frivillig

Dream as if you’ll live forever…

Jeg tror at de som har en tro på en eller annen gud takler enkelte ting lettere enn oss som bare ber en stille bønn ved turbulens. De ser på ting som prøvelser fra oven, at de blir testet. Hadde jeg trodd på noe akkurat nå, tror jeg at jeg hadde vært veldig sint på det.

Det er noen ting jeg ikke takler: øyne, andre folk sitt blod (selv om jeg tok meg sammen og vasket sår og satte på plaster på noen på jobben her om dagen), oppkast, greske vaser, og mer alvorlige ting som alvorlig sykdom og død. Når en av dine nærmeste venner får beskjed om at de er syke, og du ikke har noen tro på noe i oven, så er det veldig lett å bli frustrert. Jeg vet at man ikke skal ønske sykdom på noen, men hvis jeg ikke spesifiserer er det lov: det er urettferdig når noen som aldri har gjort noen noe, får beskjed om at de er syke, og at det bare er å begynne (evt. fortsette) å…live life to the fullest (jeg må slutte med det der, det har begynt å irritere meg, it’s not like I’m American, like). Kan ikke sånn heller skje med voldtektsmenn og drapsmenn? Bare spør.

Det beste er å oppføre seg normalt i en sånn situasjon, og jeg prøver virkelig. Men morsinstinktene må-hjelpe-for-å-takle-situasjonen-selv-instinktene mine aktiveres, og jeg vil hjelpe med alt mulig. Men da blir det ikke spesielt normalt. Men jeg tror jeg har fått kranglet meg til å hjelpe med mathandling. Cluet er bare å mase til alle andre gir seg!

20130901-154207.jpg

Stupid is as stupid does

Dette er da kanten jeg klarte å knekke ankelen på. Den er ca. 16 cm (minst!), til mitt forsvar ca. 10 % av høyden min, så det var langt ned. I tillegg er jeg en som klarer å snuble i fotgjengerfelt.

20130811-130106.jpgJeg gikk til innkjøp av en plante, til evig minne (heldigvis noen andre som tar seg av vanningen). Vurderer også å skaffe en plakett hvor det står «Stupid is as stupid does», for å minne meg på hvor dum og uheldig det går an å være, hver gang jeg går inn og ut av døren.

Back by popular demand!

Nei da (jo da…nei da). Langt innlegg følger. Har fått noen spørsmål om hvorfor jeg ikke har blogget, og egentlig har jeg ingen unnskyldning. Det var en periode mellom 15. mars og 5. mai hvor jeg kun lå på sofaen. Offisielt gjorde jeg det fordi jeg knakk ankelen/leggen mens jeg sto på skøyter. I virkeligheten var det ingenting involvert annet enn meg, en kant, og is med snø på. Jeg skled (klarte ikke gå skikkelig på trynet en gang), så ned; foten sto ut 90 grader mot høyre (vridningsbrudd), og jeg kom med kveldens første iq-uttalelse: «jeg tror jeg setter meg ned». Godt jeg ikke hadde Instagram på den tiden! Uttalelsen ble ganske raskt etterfulgt av kveldens absolutt høydare: «jeg tror den er brukket». No s**t Sherlock! Heldigvis var jeg ikke alene, så ambulansen ble ringt, naboer kom ut med tepper (klarte selvfølgelig å gjøre dette rett foran inngangsdøren hjemme, på vei inn), og jeg fikk kjeftet på folk (inkludert ambulansepersonalet) som stilte seg der jeg gled. Men det gjorde overraskende lite vondt, og da de hadde proppet meg full med morfin, gikk det så fint så. Høydepunktet for meg var da de sa at de skulle knekke på plass foten, og sa at det kom til å gjøre vondt. Jeg hørte knekket, mest sannsynlig det høyeste knekket jeg noen gang har hørt, men den eneste som skrek var naboene, mens jeg lå på bakken og trøstet. Jeg må jo være den perfekte pasient…heeeeeelt rolig, men ikke kapabel til å slutte å snakke.

Så ble jeg kjørt på Ahus, overlevde, hentet morgenen etter, fikk en pose med alskens smertestillende og blodfortynnende sprøyter (jeg er utdannet sekretær, vi lærte ikke å sette det på Treider), og operert torsdag 21. mars. Så syv uker på sofaen, som vel kan oppsummeres sånn her:

  • Poirot
  • Miss Marple
  • Fox Crime
  • Investigation Discovery
  • Law & Order
  • Krimbøker
  • Real Housewives of diverse steder
  • Dr. Phil
  • masse blomster (tusen takk!)
  • konstant dopet de første ukene
  • sovnet midt i samtaler
  • null matlyst

Så det er hvorfor jeg ikke blogget: ikke engang jeg fant det veldig interessant! Men jeg kan love at man blir rimelig dreven i mord av å kun se på krim i så mange uker. Dette bildet oppsummerer denne perioden (legger ikke ut bilde av såret, det er veldig stygt, de kunne IKKE sy. Jeg kan sy bedre, og jeg kan heller ikke sy).

BildeDen store skruen gjennom ankelen er fjernet, og så morbid som jeg har blitt etter å kun ha sett på krimserier i syv uker, har jeg rammet den inn og bruker den nå som pynt i stuen:

skrueResten av våren/forsommeren gikk med til å hinke rundt på krykker, etter hvert kunne trå, fysioterapi, Paris, Disneyland, Josh Groban-konsert, klare å gå uten krykker (selv om jeg av og til tok meg i å stå midt på gulvet og lure på hvordan jeg hadde kommet dit, og hvordan jeg skulle komme meg videre), Green Day-konsert og tilbake på jobb. That purdey much sums it up!

Farge i hverdagen

Etter jobb i dag dro jeg og fikk fikset neglene. La-di-da! Etter å ha knekt omtrent samtlige den siste uken, noen verre enn andre, fikk damen (litt) lite å jobbe med. Men hun klarte det veldig bra, og resultatet ble veldig pent.

Jeg har ikke fått stelt neglene siden i fjor sommer, på Tenerife. Men det er litt hverdagsluksus man kan unne seg når alle regninger er betalt. Jeg fikk stelt og shellacket dem hos Elly på Nefretite Beautycenter. Og er veldig fornøyd med det hun klarte på mine små stubber! Så nå har jeg rosa negler, med stjerner på to av dem. Det anbefales virkelig, hun var veldig søt og flink! Hun legger akrylnegler også, men nå skal jeg bare la mine vokse, og få ny shellac lagt. Én gang pr. lønning bør være lov, i hvert fall annen hver!

20130220-204636.jpg

Ingenting Tingeling

Jeg har verdens snilleste kollegaer! Og nå har jeg en ny penn! Tusen takk til Vibeke og Trond Viggo som kjøpte det som må være verdens mest perfekte penn til en som en i total fornektelse når det gjelder alderen sin:

20130205-190740.jpg
Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg fortsatt sier det. De fleste vet hvor gammel jeg egentlig er (bortsett fra de som faktisk tror at det får an å være 25 fem år på rad…og jeg trodde jeg var dårlig i matte og logikk). Og hvis jeg ikke hadde hatt et stort jubileum foran meg, hadde jeg ikke kunne dratt på min Jubilee Tour. Hei, hvis Dronning Elizabeth II (eller Lizzy, som jeg kaller henne) kan, så kan vel jeg!