Dette innlegget lagret jeg som kladd fredag 22. juli, klokken 12:03. Etter det som skjedde i Oslo og på Utøya, syntes jeg det var litt vel trivielt å legge det ut, og så glemte jeg det bare. Men her er den altså; min stolthet, som har stått ubrukt siden torsdag 21. juli.
Den er ikke blå, den er lilla, men blålilla, kanskje indigo.
Butikkens bilde yter den kanskje mer rettferdighet enn mitt iPhonekamera
Etter jobb i går, var jeg på sykkeltur. Syklet til Maridalsvannet, rundt det og tilbake. 1,928 mil ble det. Veldig viktig å få med alle tallene. Ikke veldig langt for sporty folk, men for meg var det ufattelig langt. Det vet jeg fordi jeg fikk mail fra Runkeeper (app på iphonen) om at jeg hadde satt personlig rekord på distanse på sykkel. Ikke så veldig rart kanskje, i og med at det var første gangen jeg brukte den appen under sykling. Men likevel en milepæl, jeg har det jo svart på hvitt. Jeg ble ikke spesielt sliten, takket være alle mine pauser, men det var kanskje litt varmt. Men heller det enn regn. Hadde det regnet, hadde jeg ikke dratt på tur.
Jeg har jo ikke skrevet at jeg har kjøpt meg sykkel. Lilla og greier. Jeg var nok den eneste i marka som hadde neglelakk som matchet sykkelen (bare en annen nyanse) i dag. Sykkelen passer fint til mitt bruk. Det er en Nakamura Spirit 40, sier meg ingenting, men passer meg perfekt. Og nevnte jeg at den er lilla? Jeg hadde sett på den lenge, og da den kom på 30 % salg, kunne ikke frøken Gjerrigknark motstå. Og det man sier, er faktisk sant: har man først lært å sykle, glemmer man det ikke. Jeg hadde ikke syklet på…13 år eller noe, men ramlet ikke av som det første jeg gjorde (har ennå ikke ramlet av, men tenkte jeg ikke skulle skrive det, for da vet vi jo alle hva som mest sannsynlig skjer neste gang jeg ruller gliset ut).
Maridalsvannet
- Little pieces of nothing that fall - 